Efeserbrevet og enhet

Talte om "Enhetens Ånd" i går under gudstjenesten i Troens Ord. Med utgangspunkt i Efeserbrevet gikk jeg igjennom hva Paulus skiver om enhet.

Paulus maler for oss et fantastisk bilde av hva enheten er og hva den resulterer i. Han viser i Efeserbrevet hvordan enhet er fullbyrdelsen av Guds store frelsesplan. Enheten uttrykker fullbyrdelsen av forsoningen. Det som er splittet, adskilt og istykkerrevet blir sammenføyd, helbredet og gjenopprettet i harmoni. Paulus skriver i Efes 1:10 :
"Han ville fullføre sin frelsesplan i tidens fylde:
å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord i ham."
Videre tar Paulus utgangspunkt i den situasjon som var rådende i mange menigheter på den tiden – spenningen mellom de messianske jøder og de hedninge-kristne – og beskriver hvordan fiendskapet og skillet mellom disse to grupper er tatt bort i Jesu forsoningsdød. Men ikke bare er fiendskapet tatt bort. I efeserbrevet dras forhenget til siden og vi får se hvordan hedningene(vi) nå har fått del i Messisas som vår konge, og dermed også fått medborgerrett i Israel, og dermed fått del i paktene med alle deres løfter. Vi har fått del i evighetens håp og Gud selv…
Enheten betones med enorm tydelighet. I ett legeme forsonet han oss(jøder og hedninger) og gjorde oss til ett nytt menneske, slik at vi begge har adgang til Faderen i én Ånd. Vi vokser opp til et hellig tempel i Herren. Det er bare ett tempel – noe annet var fullstendig utenkelig. Som medborgere i ett rike, under én konge, og som husfolk i én familie skal vi sette « alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen:
4 én kropp, én Ånd,
slik dere fikk ett håp da dere ble kalt,
5 én Herre, én tro, én dåp,
6 én Gud og alles Far,
han som er over alle
og gjennom alle og i alle.» (Efes 4:3-6)

I dag lever vi som kristne i en historisk virkelighet av tidligere splittelser. Skillet mellom Øst- og Vestkirken i år 1054, splittelsen på 1500-tallet som rev Vestkirken i to deler – den protestantiske kirken og Katolske kirken, og de splittelser innen den protestantiske kristenheten som fram til i dag har ledet til ca 32.000 ulike kirkesamfunn…
Selv om ikke vi personlig har vært involvert i de splittende handlinger og ord som skjedde en eller annen gang i historien er vi allikevel ansvarlige i dag for å bidra aktivt til å helbrede sårene og arbeide for forsoning mellom menigheter og kirkesamfunn.

Kommer tilbake med mer …

Straffer Gud? - en kommentar til Haakonsens foredrag i Sarpsborg

Temaet "Guds straff" har blitt aktuelt å diskutere etter det foredrag som statsviter Per Haakonsen holdt i KrF Sarpsborgs regi. Det finnes flere ulike dimensjoner som er verd å nevnes i forbindelse med den "storm" som raste i etterkant av foredraget i Sarpsborg.
For det første er det på sin plass å nevne at Per Haakonsen begikk et tydelig overtramp da han i sitt foredrag dro inn Utøya-hendelsen og Alexander Kielland ulykken. Å berøre Utøya i den kontekst det nevnes så nære på selve hendelsen var meget uklokt. I respekt for de som er direkte berørt av tragedien og fortsatt er i en sørgeprosess burde dette ikke vært nevnt. Å bruke en slik uhyggelig hendelse som Utøya til inntekt for å vinne fram med egne synspunkter skaper selvsagt reaksjoner.
Dessuten er temaet om "Guds straff" et teologisk emne som fortjener mer respekt enn å bli nevnt i forbifarten i slutten av et foredrag. Det som gjør at så mange har reagert på foredraget er nettopp Haakonsens egne og høyst private spekulasjoner om at massakren på Utøya kunne være en "advarsel" fra Gud. Slike spekulasjoner og suspekte fantasier egner seg ikke fra noen talerstol.
Og til alle som ble rammet av massakren på Utøya er det bare å beklage på det dypeste at slike spekulasjoner forekommer i kristne miljøer. Jesus viste med sitt liv at han kom for å trøste de sørgende, helbrede de med sønderbrutte hjerter og gi liv og håp til mennesker. Det er også menighetenes og kirkenes oppdrag i dag.
I alle tider har folk vært fristet til å sette seg som dommere over andre menneskers liv. Når ulykker, lidelser og tragiske hendelser har rammet individer eller grupper av mennesker har det alltid funnets de som har brukt dette til å argumentere for sin sak eller sitt budskap. Vi ser dette tydelig i Lukas evangeliet kapittel tretten hvor Jesus svarer ganske skarpt og nærmest tordner mot folks spekulative fantasier om mulige årsaker til hvorfor noen ble drept i en massakre som Herodes hadde stått bak. Jesus avviser kontant alle spekulasjoner om at det skulle finnes noen forbindelser mellom ulykker, massakrer og lidelser og Guds straff. For å understryke og poengtere at de IKKE skulle spekulere om en eventuell sammenheng mellom syndige gjerninger og ulykker, nevner Jesus også en hendelse der tårnet i Siloa raste og drepte atten uskyldige. Jesus avviser bestemt at det skulle ha noe å gjøre med at ofrene hadde syndet mer enn andre.

Når alt dette er sagt vil jeg også kort kommentere første delen av foredraget som Haakonsen holdt. Nesten hele foredraget var en historisk gjennomgang av antisemittismen i Norge. Det er et viktig tema som burde belyses mer. Men derfor at det er så viktig å få belyst, burde man være ekstra nøye med å presentere fakta og unnlate å legge til personlige tolkninger og ideer som kan ta fokuset bort fra selve budskapet. Gjennom å presentere historien så nøyaktig og korrekt som mulig – og gjerne med detaljer og vitners egne opplevelser – taler historien for seg selv. Dessverre druknet foredragets egentlige innehold i Haakonsens egne få og korte spekulasjoner.

Remi Høidahl
Pastor i menigheten Troens Ord, Sarpsborg